UTSPARK#1

Tørr vi be om et jordskjelv?

I går, 20 september 2006, var det høringsfrist på ny strategiplan for visuell kunst hos Stavanger Kommune. Selv sitter jeg på god avstand i Malmö og betrakter den lokale forsiktigheten mens det verste er i ferd med å skje - byen blir lik seg selv.

Stavanger har alltid hatt en etablert forkjærlighet til det sceniske kunstuttrykket gjennom teater og musikk, og nå også film. Billedkunstområdet har derimot vært tilsidesett med noen svake institusjoner og kummerlige atelier. Dessverre kan vi på lang vei takke oss selv for tilstanden. Stavangerkunstnerne, også vi utflytta, har vært alt for sløve de siste årene til å kreve vår rett og til å samle oss bak det vi er enige om. Et sted mellom datidens brennende kunstverk og nåtidens ensformige avisdebatt finnes det alternativer.

Et av dem kan være dette uformelle fora, et annet vår egen fagorganisasjon Billedkunstnernes Forening Rogaland, men uansett: Det er på høy tid med en oppjustering om Stavanger skal være – og vil være – en fullverdi kulturby i 2018. Om kulturpolitikerne virkelig vil at Stavanger skal være den regionen hvor kunstnere ønsker å etablere seg og hvor produksjonsvilkårene er gode, glem da jernmenn og kulturbystatus – for det handler ikke om det.

Alle spør meg hvorfor jeg er i Malmö og til det er det flere svar. Et av dem er at min atelierleie er 20 kr pr kvm/mnd takket være et slitent, men høyst funksjonelt privateid bygg. Selv om det er hyggelig rimelig også til å være her, så har de lave produksjonskostnadene en stor del av æren til at rundt 260 profesjonelle og svært aktive billedkunstnere har valgt Malmö som base.

Byr Stavanger på rimelig infrastruktur er jeg overbevisst om at kunstnere igjen vil by på seg selv, i form av ulike utstillinger, prosjekter, alternative visningsrom, happenings, debatter osv. i langt større grad enn i dag. Det må nemlig være rom for galskap og kreativitet i bunn, ellers blir resultatet likt og identitetløst på toppen. Ta for eksempel dagens musikkscene i Stavanger hvor Pulpit er lik Folken er lik Checkpoint er lik Gnu er like Cementen. I det lyset representerer Numusic noe annerledes og en bredde hvor det for meg virker som om det bobler i undergrunnen. Selv om de har tung offentlig støtte og likevel problemer med å balansere regnskapet - det får de helt enkelt lære seg – lurer jeg på hva vi kan lære av dem? For selv innenfor rockefestivalen Pulpit sitt kommersielle og folkelige område er det plass til en særegenhet, en klar profil eller en holdning. Kommer det tydelig frem kommer også publikum og etter hvert pengene.

Til slutt handler det kanskje bare om å tørre? Og hvem tørr egentlig i Stavanger? Helt siden Mary Miller presenterte de utvalgte 2008forslagene har jeg luftet det spørsmålet ovenfor ulike kulturfjes i byen, tatt det med i søvnen og drøvtygg det på dagen. Min planen var enkel den, å lage en liste over hvem som egenlig tørr i Stavanger akkurat nå. De som vekker oss fra det middelmådige og bedagelige. De som sørger for at Stavanger ikke blir for trygt, for godt eller for kjekt. De som utfordrer vår selvtilfredshet. Hvem er de?

La meg avsløre med en gang, det ble ikke lett. Navn rullet frem og tilbake mens regionen ble mindre og mindre, og kulturaktørene enda færre. Alle kjenner alle og fra en eller flere synsvinkler gjør alle noe bra, tross alt.

Underveis kom det flere forslag. På dem som var tøffe og modige før, nå etablerte og aksepterte: Arve Opdahl (gallerist), Helen & Hard (Arkitektbyrå), Siri Dybwig (danser), Terje Vallestad (cafevert), Nils Henrik Aasheim (komponist), Randy Naylor (kunstner) og Arild Ommundsen (regissør).

Og på dem som har gått hardt ut og som nå må stå distansen: STAR - Stavanger Rock (organisasjon), Sandnes Rockklubb (arrangør), Filmkraft (ressurssenter), Cool Opera og prosjekter som Point of Peace (Rune Hersvik), Article Biennale (i/o/lab) og Neighbourhood Secrets (Jan Inge Reilstad /Jörgen Svensson).

Og på dem som mer eller mindre lever av å kritisere byen: Arild Rein (forfatter), Trond Borgen (kunstkritiker) og Tore Renberg (forfatter).

Og på eksempler fra musikken: Day Tripper (Tom Håkon Brekke/Checkpoint Charlie), Stavanger Punkrock Festival (festival), Numusic (festival), Purifed In Blood (band), Noxagt (band), Helge Olav Øksendal og Pål Asle Pettersen (musikere), Xplosif (butikk/festival) og Out of Tune(s) Recordings (Eirik Lye, musiker).

Og aktuelle navn som Leila Hafzi (design) og Mary Miller (2008direktør).

Og hvem av disse er det som egentlig tørr? Etter hvert ble det umulig og helt uinteressant å sette opp en liste. Stavanger har flere personer som vil utfordre kulturbyen – og ingenting er bedre enn det.

Likevel, av og til virker det bare som om alle bruker det samme reklamebyrået. Som om alle byfestivalene bare dreier seg om øl og folkehav. Som om kunstinstitusjonene bare arranger utstillinger for menigheten bak tykke murvegger. Og kanskje det er sant?

Derfor bør Stavanger Kommune sette seg ned med alle de som tørr og prate om publikumsbygging. Hvilke grep må inn for å få publikum mer delaktig? Hva kan vi gjøre sammen ut fra et langsiktig perspektiv – om 5 år skal alle arrangement ha 20% mer publikum!

Vi må, langsiktig og sammen, utfordre med en hånd og lokke med den andre. Og det er her jeg tror Stavanger Kommune med fordel kan legge inn sine tyngste ressurser, i dialog med kulturaktører, fordi publikummeren, besøkeren, kunden, betrakteren eller oppdageren - kall dem hva du vil - gjennomsyrer alt vi gjør.

For uten publikum kan vi være så mye kulturby vi bare vil, og missforstå meg rett, jeg mener ikke ukritisk på publikums premisser. Et krevende og utfordrene arrangement vil og skal alltid ha et lite publikum, men de få 10 i dag kan godt bli til de få 30 i 2018. Og de store 3000 til Pulpit kan bli til de enda større 10.000.

Så om jeg skal sende et postkort hjem – og det gjør jeg – vil det stå: Sats tungt på infrastruktur og friskt på langsiktig publikumbygging. Galskapen skal vi fikse selv. Og et jordskjelv. For en samling i bunn kan bare gi opprykk.


Trond Hugo Haugen, 21.09.2006


PS: I sin høringsuttalelse har Stavanger2018 prioritert det mest prekære innenfor billedkunstfeltet i den korte henvendelsen KUNSTLØFTET signert Natasja Askelund, Ingrid Toogood Hovland, Elin Melberg, Marit Victoria Wulff Andreassen og undertegnede. Mer utfyllende informasjon står på disse nettsidene – og burde ikke være vanskelig å finne.