UTSPARK#11

Vi må våkne - og våge!


Det europeiske kulturhovedstadsåret 2008 begynner for alvor å komme på avstand og regionens folkevalgte diskuterer hvordan arven best kan videreføres. Og som en del av dette: hvordan vi, regionens innbyggere, skal utfordres og hvordan de profesjonelle miljøene kan styrkes.

Hvilke signaler politikerne sender ut er viktig, både de ord som står i planverk og - mer - hvilke konkrete vedtak som blir tatt. Hvorfor? Fremtidens kulturby blir et resultat av samhandling mellom utøvere, næringsliv og politikere, og hvordan disse hver for seg - og ikke minst samlet - prioriterer bruk av kultur.

Et utvilsomt viktig og tydelig signal var kjøpet av Tou Bryggeri, som kjent lansert i ordførerens nyttårstale. En annen viktig dato var 10. mars, når Kulturstyret i Stavanger kommune hadde sitt andre og hittil viktigste møte etter 2008. Det var grunn til forventing, viktige prinsipielle saker stod på kartet, saker som kunne tydeliggjort veien videre. Dessverre skjedde det mottsatte, det ble mer ullent.

Det er tre saker jeg vil trekke frem: Langtidseffekter av Stavanger2008 (Kulturbyfondsaken), Søknad om støtte til internasjonalt kulturarbeid 2009 (Thomas Dybdahl-saken) og Vurdering av ny rockefestival i Stavanger. Alle sakene har blitt behørig omtalt i media de siste ukene. La oss ta den siste først:

Det har i Stavanger oppstått en merkelig situasjon hvor det virker som at politikerne må ha en rockefestival opp å spille, nærmest uansett, som en naturlig del av det å være by. Bildet er mer nyansert og saksframlegget inneholdt flere interessante drøftinger, hvor målet er å vurdere muligheten for en stor populærmusikkfestival - altså en betydelig næringsaktør. Konklusjonen er ikke tatt, la oss ikke male fanden på veggen, men la oss si veldig tydelig: Dette må ikke komme i veien for å satse tungt på, bidra til videreutvikling av - og viktigst - utfordre allerede eksisterende festivaler. Både alene og samlet, lik initiativet til Numusic og Martyn Reed.

Oppi dette kommer initiativet fra Døgnvill, som vil søke kommunen om nå 550.000 kr i støtte for å etablere en Stavanger-festival, en henvendelse som handler mer om å etablere ny næring enn ny kultur. Og hvem er da rett mottaker, Kultursjefen eller Næringssjefen?

Det bringer oss over på neste sak: Artisten og bedriften Thomas Dybdahl søkte om 300.000 kr i støtte fra Stavanger kommune som en del av en satsing i Storbritannia på 1,4 mill. kroner. Dette inkluderer fire turneer, slipp av «Best of»-plate i høst og ny plate neste år - og er iallfall et næringsspørsmål. Kultursjefen innstilte i tråd med kommunens egen Handlingsplan for Rock/Rytmisk Musikk på 80.000, som flertallet stemte i mot. Tidligere har Kulturstyret støttet kommersielle aktører som Checkpoint Charlie og skal nå altså vurdere søknaden fra Døgnvill.

Avslaget til Dybdahl er trist, og det handler ikke om pengebeløp - men om prinsipper - om å gi et tydelig signal: Dybdahls suksess gir ringvirkninger til flere næringer lokalt og er en inspirasjon for andre kulturaktører. Å si ja kunne vært et signal om at Kulturstyret er med hele veien, ønsker å løfte byens kunstnere opp et nivå, og at vi nå, etter 2008, ser hele næringskjeden under ett og stirrer oss ikke blind verken på kultur eller næring.

For det finnes sikkert gode eksempler på både bedrifter og enkelt personer som har mottatt støtte fra kommunen til en satsing eller lansering i utlandet. Og det finnes sikkert idrettutøvere som har fått bidrag til å delta i større arrangementer som EM, OL og VM. Nå er ikke musikk idrett, men å tenke langsiktig og seriøst om et så viktig musikkmarked som Storbritannia kan godt likestilles som en deltakelse i minst EM. Denne gang sendte Kulturstyret et signal om at begrepet Open Port snevrer inn. Kultur har som kjent ingen grenser, politikk har.

Til slutt de mye omtalte etterbrukpengene på 18 millioner: Kulturbyfondet.

At Kulturutvalget ikke ville ha et faglig råd utelukkende bestående av nasjonal kompetanse uten bosted eller annen direkte tilknytning til Stavanger, men endret dette til 3 nasjonale + 2 lokale, er helt greit. At Kulturstyret også skal oppnevne selve fagrådet er mindre greit, for da er faren reell for at det kan komme inn benkeforslag på møtet som ødelegger sammensetningen av rådet. Utfordringen blir å finne de rette personene - og at ikke Kulturstyret overkjører rådets innstillinger. Å få et driftig råd som våger å stille utfordrende betingelser og som ser helheten er avgjørende. Mer enn spisskompetanse i hvert felt er det viktig at personene har bred tillit og evnen til overblikk. At de er produksjonfolk mer enn kulturbyråkrater, kulturpolitikere eller tidligere kulturministrer.

I de foreslåtte prinsippene var ikke ordene "profesjonell" eller "amatør" nevnt, hvilket ble tolket dit at dette var midler som dreide seg om å styrke det profesjonelle segmentet. Dette ble i møtet endret til "Tilskudd bør kunne stimulere til lokale, regionale og tverrsektorielle prosjekter, både amatører og profesjonell." Dermed ble det tydeliggjort at disse midlene er tenkt bredt, og det som er nevnt i føringene forplikter.

Sorterer vi føringene videre i hva man , skal, kan og bør gjøre ser det slik ut:

En søknad være forankret i gjeldende kommunale planer for kulturfeltet og ha en gjennomarbeidet forretningsplan. Videre skal ikke midler benyttes til dekning av ordinære driftsutgifter, men prioriteres til prosjekter som bidrar til nyskaping, utvikling og kompetansebygging, bevaring av kulturarv og som har et høyt kvalitetsnivå. Ser vi på resten av føringene så kan det gis støtte til prosjekter som strekker seg over flere år, som utvikler kulturnæringer og som styrker det internasjonale kultursamarbeidet. Til slutt, tilskuddet bør kunne stimulere til lokale, regionale og tverrsektorielle prosjekter, både amatører og profesjonell. Det presiseres også at midlene kan søkes av privatpersoner, virksomheter i Stavanger kommune, organisasjoner, ulike institusjoner og lignende.

Det reiser spørsmålet om historien gjentar seg: Står vi i fare for å åpne opp for en for bred søkermasse, og gjenta fadesen fra Stavanger2008? Har kulturavdelingen et apparat som kan behandle en slik mengde, med første tildeling allerede i høst? Kan vi havne i samme situasjon at alle avslag overskygger de få tilslag? Hvilke driftige nasjonale aktører - de beste folka - ønsker å sitte i et fagråd med kriterier som er så vide? Hvordan skal de stille seg til kulturnæringsbegrepet, sett i lys av avslaget til Dybdahl? Og hvor går grensene?

18 millioner er småpenger som skal fordeles over alt for mange fagfelt, men det er en start. En start til å tenke helhetlig næringsutvikling. Nøkkelen er selve settet med kriterier og fagrådet - hvilken verdi de vil legge til grunn - og hvor mye Kulturstyret vil endre på innstillinger fra rådet ved sluttbehandling. Blir endringene her vesentlige legges samtidig prosessen død. Det samme skjer om det trumfes inn politiske kandidater. Da er poenget borte med et nasjonalt fagråd.

Sakene i stort viser at her hadde Kulturstyret mulighet til å spisse satsingen på kulturfeltet. Gi et signal til de profesjonelle aktørene om at det som står i de visjonære planene også gjelder i hverddagspolitikken.

Siste instans denne gang er bystyremøte 23. mars. Her har politikerne mulighet til å sende andre signaler. De bør gå tilbake til de opprinnelige kriteriene for Kulturbyfondet, utenom sammensetningen av rådet, og de bør kunne støtte Thomas Dybdahl. Eller de kan. Må. Skal.

Trond Hugo Haugen
Initiativtaker til Stavanger2018




Denne kommentaren stod også på trykk i Rogalands Avis 20. mars 2009.