UTSPARK#13
Öppna landskap.
Det heter kultur og samfunn, kunst og kapital. Det heter ikke kultur eller samfunn, kunst eller kapital. I etterkant av visning av Hans Eirik Voktors 2008-film ”Åpen Port”, etterlyser kulturjournalist Jan Zahl større fokus på ”bindingane mellom offentleg kapital og kultur”, ikke bare på de private sponsorenes føringer på kulturprosjekt eller på næringslivets instrumentelle kulturforståelse. Enig.
Politikerne i Stavangerregionen var modige og gjorde en god jobb gjennom idé- og søknadsfasen til EU. De skulle stagget seg der. Allerede i 2003 advarte jeg mot et politikerstyrt 2008-styre. Det hjalp ikke. Stavanger2008 fikk et styre dominert av politikere, og bar preg av det, også på programsida. Trykket på det instrumentelle og merkevarebyggende kommer like mye herfra, som fra sponsorene. Avstanden mellom bystyre- og bedriftsstyrerepresentanter er som kjent liten i Stavanger. Da styret ansatte en direktør som viste seg å bekle denne agendaen som hånd i hanske, var det duket for et 2008 som satset på det spektakulære og overfladiske, heller enn på innhold og utvikling.
Så ivrig var den nye direktøren, at hun fant det for godt å avstå fra alle fagrådene som søknaden hadde signalisert nedsatt, for å sikre et 2008 med kunstnerisk kvalitet og kulturelt mangfold. Hun ble i stedet kunstnerisk eneveldig; politikerstyrt og sponsortreffet – selve Den Store Programmøren. Snart var også store deler av programbudsjettet forskjøvet i direktørens retning, i stedet for som midler til uavhengige kunstnere og kulturarbeidere. Ideen om 2008 som Open Port på den kunstneriske innholdssida var gravlagt allerede våren 2007. Kulturhovedstaden var i søknaden påtenkt som et springbrett fra et erkjent konsensussamfunn, det konfliktskye Stavanger, til en levende offentlighet med raus kritikk og debatt. Det var honnørord som 2008 ikke levnet noen ære i praksis.
På toppen av dette kom den usalige støttestragetien fra staten, om at deres bidrag på inntil 100 millioner var avhengig av 2008-organisasjonens innhenting av private midler. Dermed ble sponsorene og deres penger tildelt hovedrollen i 2008, av staten, i en pengeinnsamlingsprosess som vedvarte langt ut i programavviklingen. Staten må tenke seg om to ganger før den inngår slike avtaler igjen. Det er verdt å nevne at kunstnerne selv ikke fikk lov av 2008 til å innhente sponsorstøtte til egne kunstprosjekt, 2008 ga seg selv eneveldig forrang. 2008 klarte da også å innfri sin sponsorstrategi, og gikk til slutt med økonomisk overskudd på 7 millioner kroner. Det var noen av oss som bare ble mer betenkte av det.
”Åpen Port” er filmfortellingen om at Stavanger2008 ikke var økonomisk eller ideologisk strukturert slik at visjonen om Open Port kunne skje. Heller ikke organisatorisk eller kunstnerisk var 2008 innordnet slik at Open Port kunne skje. Det henger sammen. Og det skjer på tross av intensjonene i søknaden, som hadde en visjon og ethos om en åpen by. Det er viktig, ikke bare for oss selv, å lære av måten Kulturhovedstaden ble smidd og organisert, men også for alle andre som ønsker å satse på kunst og kultur, og de er ikke få, både i Norge og verden rundt.
Dette tror jeg i grunnen mange politikere og sponsorer ønsker, men det er samtidig kultur for å feie slikt langt under teppet her i byen. Vi får se nå, om filmen ties ihjel eller om det kommer debattforslag til et anstendig forhold mellom kultur og næring, hvor alle parter kan ta samfunnsansvar, og hvor gode forslag til arbeidsdeling fremgår. Kultur og næring er ikke et ekteskap, men en avstandsforelskelse.
Diskusjonen burde også inneholde forslag til hva og hvordan private sponsorer kan få igjen kunst- og kulturkompetanse for sine viktige bidrag, heller enn VIP-billetter og overfladisk program. I Sverige finnes prosjekt hvor kunstnere og politikere tilbringer et visst antall samtaledøgn sammen i løpet av året, for at reell forståelse skal kunne strømme mellom dem. Hjulet finnes. Etikk takk.
Prof. Olaf Aagedal har nylig ledet en forskergruppe som har kartlagt nye trekk i kulturlivet. Det konkluderes med at lokal kultursatsing i dag blir brukt til å ”sette byen på kartet”, helst med ”fotball og festival” eller med mer fysiske ”signalbygg”. Ifølge Aagedal koker det hele ned til at byer nå har ”markedsverdi” – kulturen forsvares ikke lenger ut fra sin helsegevinst eller sin dugnadsånd, for distriktsbygging eller fellesskapsøvelse. At kunsten skulle ha egenverdi eller kunne tilby alternative måter å tenke og leve på, det tilhører fortsatt festtalene. Aagedal & co mener faren er større i dag, for at kulturlivet kan havne i kulturpatriotismefella, der ”det blir viktigare å setje staden på kartet enn å setje meininga med livet på kartet”.
Kultur er ikke bare rosenrød og spektakulær sminke, blir vi påminnet av Aagedals kulturforskning, det er også lim og lupe. Kulturlivet må i større grad enn det 2008 klarte, være noe som er medskapende til bærekraftige fellesskap, som foreslår og viser fram alternative sosiale modeller; være lim. Men kulturlivet må også være noe som synliggjør det vi ikke ser til daglig, ikke minst det ubehagelige og konfliktskapende; være lupe og debattorgan. Her synes jeg Voktors film treffer godt, med sitt fokus på forskjellen mellom asylsøker og innbygger under Open Port.
Det nye konserthuset som står ferdig i 2012 ser lysende ut i en ny brosjyre som er laget. Konserthuset er et godt eksempel på betydningen av samordnet innsats fra modige politikere og et kulturansvarlig næringsliv. I realiseringsfasen er det den politisk-økonomiske maktelitens ansvar å ha mot og ta tak. Stavangerregionen har vært begunstiget med mange hardtarbeidende ildsjeler også på dette feltet. Men jeg regner ikke med at de skal detaljstyre konsertprogrammet fra 2012. Det ansvaret må tildeles de rette kunstneriske krefter. Dette er lettere å se ved en institusjon enn ved en temporær organisasjon som 2008.
Den politisk-økonomiske orden og ideologiske byutviklingsagenda som tilsynelatende ligger til grunn for 2008, og som er den samme som prof. Aagedal hentyder har for mye makt i dag, bygger imidlertid på en delvis feillesing av 00-tallets guru for kultursatsing, amerikaneren Richard Florida. Det er neppe den spektakulære overflaten, event og festival eller skinnende signalbygg, som trekker de ”unge lyse hodene” til byene. Oversatt til stavangersk er det Café Sting med egen homseavdeling, Tou Scene med tverrkunstnerisk fabrikk, Øvre Holmegate med yrende kaféliv, Cementen med film- og musikksjel, uteliv og studentliv, bymarkeder og vitalt byliv, debattscener og eksperimentelle næringsklynger. Florida fant ut at i USA ”vant” de byene som var tilrettelagt for homser og kunstnere og annerledes tenkende, som hadde fokus på et godt og ledig liv, med masse innovative under- og overgrunnsmiljøer. Det var slike byer de unge og flinke arbeidstagerne i en globalisert verden valgte som bosted, og som turistene til slutt besøkte. Det var de byene som dermed utviklet arbeidsplasser og som ”tjente penger”. Næring kom like mye av kunst og kultur som omvendt, bare ikke fra en borgerlig og overfladisk kultur. Samtidig må vi passe oss nå, for å gi kunsten og kulturen en for stor betydning på bekostning av andre samfunnsfelt og erkjennelsesmåter.
Jeg gleder meg i grunnen som en unge til Konserthuset står ferdig, men vet at jeg er middelaldrende. Konserthuset er ikke målet for det lokale kulturlivet, det vil i denne sammenheng supplere Café Sting, Tou Scene og bylivet, foruten være musikernes storstue. Om ett tiår og to vil også dagens unge lyse hoder kunne ha abonnement der, om vi skaper en slik åpen debattby som de vil etablere seg i.
2010-moral: Vi trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill vi bo.
Jan Inge Reilstad
Dette innlegget stod også på trykk i Stavanger Aftenblad i redigert utgave, Politikerstyrte Stavanger 2008, 23. desember 2009, samt er publisert på Reilstad egen blogg: http://www.reilstad.com/2009/12/23/oppna-landskap/ |