UTSPARK#3

Nabolagsspørsmål til kulturbyen

I 2003 ble det arrangert en konferanse i Stavanger om betydningen av å være en europeisk kulturhovedstad. Den anerkjente EU-kjenneren og kulturforskeren Robert Palmer holdt et bejublet innlegg, hvor han listet opp mulige fallgruber for Stavanger2008 basert på erfaringer med tidligere europeiske kulturhovedsteder.

Palmer sa bl.a. at det var typisk at man på et tidlig stadium snakket med store ord om prosesskvalitet, miljøbygging og etterbruk, mens realiteten opprant kun med medievennlige eventkvaliteter i underholdningsformat. Mange kulturhovedstadsår lignet mer på en kjendisfestival enn en reell kultursatsing, fortsatte han. De som hadde mislyktes, det var det han sa, var dem som hadde laget underholdningsfest for alle uten et tilbud om refleksjon og ettertanke rundt. De som ga blaffen i en langsiktig utbygging av myk og hard infrastruktur – altså fagmiljø og fysiske arenaer – på kulturfeltet. Det var akkurat de ordene han brukte, han som hadde studert alle tidligere europeiske kulturhovedsteder. Pass dere for festivalfella, sa han.

Vi føler oss kallet til å minne om dette, når det nå er ca 10 måneder igjen til åpningsseremonien. Kulturhovedstaden trenger nemlig en overordnet debatt om innholdet og sjela mer enn småpirking med neglefil i logoen og merkevaren.

Vi gjør det også med den lokale kulturbyråkratens ord i øret, som spådde at satsingen på Open Port vil bli aldeles uten kritikk og selvkritikk. For alle vil ha en vennlig dansefot eller en lojal godarm innenfor, mente han.

Noe kritikk har det vært. Den mest alvorlige kritikken så langt pipler frem fra grunnfjellet av gode kunstnere og kulturarbeidere lokalt, og handler om den mangelfulle lokale forankringen og dermed et bortfall av muligheten for kompetanse- og arenautvikling med virkning utover 2008. Slik vi ser det har likevel ingen invitert til debatt om de viktigste endringene i 2008-kursen fra det som var nedtegnet i søknaden til EU.

Den aller største og mest problematiske endringen som er gjort, er utvilsomt at Stavanger2008 nå lager store deler av programmet selv, og at dette gjøres med én person som kurator. Programmet risikerer å bli preget av at direktøren i sin tid bestemte at alle faglige vurderinger var hennes ytterste lodd. Ligner 2008 dermed mer en flaskehals enn en åpen port, både for lokale, nasjonale og internasjonale bidragsytere? Hos 2008 kan det se ut til at en dyp og demokratisk kunstfaglighet er suspendert til fordel for organisasjonens effektivitet. Får vi dermed et 2008 med kvantitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen? Medfører egenproduksjonen at 2008 ikke kan springe lett rundt mellom de beste mulighetene som oppstår i kulturbyprosessen, men stabber tunglastet rundt på egne leirføtter?

Egenproduksjon og kvantitetstenking om prosjektantall henger igjen sammen med et problematisk ostehøvelprinispp for finansieringen, der 2008 delfinansierer så lite som mulig. All erfaring tilsier at en vellykket kulturhovedstad bør bestå av færre prosjekt og prosesser av en viss størrelse med god nok finansiering. Det gjør det ikke bedre at Stavanger2008 selv skal ha forkjørsrett på det private sponsormarkedet. Eksterne prosjekt får ganske enkelt ikke hente inn private sponsorer.

Til sammen betyr dette at mange har en uggen følelse av å konkurrere med 2008 sine egne prosjekt både på innholdssida og budsjettsida. Det vil si på ganske ulike vilkår og med dårlige odds. I utgangspunktet var det tanken at 2008-stabens oppgave var å fremelske og utvikle de beste kulturprodusentenes prosjekt, ikke konkurrere med dem. Hvordan skal 2008 unngå at eksterne prosjekt kollapser? Hva er strategien for å bringe frem det beste i de eksterne prosjektene? Hva bistår 2008 med utover byråkrati?

Vi kan dessverre for vår del se tendenser til at Stavanger2008 ligner litt for mye på Stockholm1998, som satset alt på en stor eventkalender med mange tiltak for alle, og hvor alle arrangører fikk litt for lite til å kunne gjøre sine prosjekt skikkelig nok og med langsiktige virkninger innarbeidet. Det første prosjektene kapper for å overleve i en slik situasjon, er FFMD, altså ”Formidling, Forskning, Markedsføring og Dokumentasjon” – som er de kvalitetene som sikrer debatt og kritikk underveis, og langsiktige virkninger og etterbruk utover selve arrangementet og festen. Det er også gjennom FFMD at byene og regionen kan bruke satsingen på kulturhovedstadsåret til å markedsføre seg som en spennende kulturby mot arbeidstagere og næringsliv. Det er gjennom FFMD at miljøskaping og den store samtalen om kunst og kultur kan oppstå, med åpenbare indre kvaliteter for oss selv, som bor i regionen. Hvordan skape Open Port uten FFMD? Det er et relevant spørsmål.

Det var videre et kjernepunkt i Stavangers søknad til EU at regionens kultursatsning skulle bidra nasjonalt og europeisk. ”Det er vår intensjon at dette ikke bare skal resultere i en regional grunntanke for fremtidig kultursatsing, men utgjøre en modell for kulturbygging i regioner, i Norge og i Europa for øvrig”, stod det ganske fint i søknaden. Det er grunn til å etterspørre formatet og valøren av den nasjonale og europeiske dimensjonen i Stavanger2008? Og skjøtepunktene til den regionale kulturen? Hvordan ser den modellen for kulturbygging ut, som vi snart skal eksportere til resten av verden?

Vi understreker at vi tidligere har pekt på disse problemstillingene i samtaler med Stavanger2008-apparatet selv. Vi mener at evnen og viljen til konstruktiv kritikk og samtale, er selve signaturen på et åpent og levende demokratisk samfunn. Evnen og viljen til å bli europeisk kulturhovedstad var uansett tidlig til stede hos politikere, byråkrater og i kulturlivet for øvrig, og bekreftet den rogalandske kraft og omstillingsevne, som utmerker oss både nasjonalt og internasjonalt.

Stavanger-regionen står i disse dager i to forskjellige veikryss – som er det samme. Oljehovedstaden Stavanger er gjennom StatoilHydro-fusjonen i ferd med å miste muligheten til å bli fremtidig norsk energihovedstad. Men den jobben skal vi nok likevel forsøke oss på, kjenner jeg byen rett. Kulturhovedstaden Stavanger låner på sin side i 2008 en europeisk status for å øke sine evner og sin kompetanse i kulturfeltet, med håp om å bli et varig kulturhovedsted med en levedyktig kulturindustri og aktive kunstnermiljøer og kulturorganisasjoner, og med en gjestfri og kulturinteressert befolkning som kan skape seg selv og sin egen kultur som noe annet enn nyrik, selvgod og fremmedfiendtlig. Det må vi tro på og arbeide for, alle sammen. Kulturbyen trenger energibyen og omvendt, slik kroppen trenger sjela.

Men da må vi åpne oss opp for oss selv og omverden. Det er vi selv som skaper kulturen vår, og vi trenger modige kunstnere – både lokale og internasjonale – som er i stand til å fore oss med realistiske selvbilder og aktuelle omverdensbilder vi kan diskutere og ta stilling til i den prosessen. Det er ikke underholdning det skorter på i vårt samfunn, den sitter vi allerede til halsen i på tevesofaen.

Bybildet må derfor tilby noe helt annet enn TV-bildet. Kulturhovedstaden må tilby noe mer enn en stor kjendisfest. Stavanger-regionens kunstnere og kulturarbeidere må ha bedre levekår etter 2008. For det motsatte betyr at Stavanger2008 mislyktes. Stavanger-regionens innbyggere må møte og aktiviseres av et kvalitativt bedre kunst- og kulturtilbud etter 2008. Det motsatte vil bety at kulturhovedstaden tømte barnet ut med badevannet.

Det er viktig nå, synes vi, at 2008 kommuniserer hva Open Port skal være for noe og hvordan det skal realiseres? Hvor er den åpne og kritiske debatten om mål og mening, hovedgrep og etterbruk? En slik debatt er ryggmargen i kulturhovedstaden som deltagende kulturutvikling. Det handler ikke om antallet oppslag på kalenderen, men om hvordan vi alle skal forstå hva vi er med på og hvordan vi kan bidra og delta? Det ville være en tragedie om den lokale befolkningen kun oppfattes som publikum og konsumenter uten muligheter til å påvirke byens kulturprosess og kulturhovedstadens innhold.

Kanskje initiativtagerne selv – kommunene – må sterkere på banen for at Stavanger2008 skal kunne skape den myke og harde infrastrukturen som Robert Palmer mener er resultatet av vellykkede kulturhovedsteder? Kanskje vi bør invitere Robert Palmer på besøk igjen?

Jan Inge Reilstad og Jörgen Svensson



Jan Inge Reilstad er fagforfatter og kritiker. Har sin egen blogg på reilstad.com.
Jörgen Svensson er kunstner og er en av åtte nabolagskunstnere.
Sammen leder de prosjektet Nabolagshemmligheter.

Innlegget Nabolagsspørsmål til kulturbyen sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad torsdag 29. mars 2007. Gjengitt etter avtale med forfatterne.