UTSPARK#4

2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018 gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.


Tekst 1: KUNSTÅRET 2004


Et snev av kulturby?

Så fikk byen endelig et sentralt verk av Magnus Vigrestad, i tillegg til Kiellandstatuen og Fotballspilleren ved stadion: ”Barbarkvinnen”, som han modellerte i 1914, vist på Høstutstillingen samme år. Hugo Frank Wathne skal ha all ære av sitt initiativ for å løfte fram denne skulpturen og av sitt arbeid med å få støpt den i bronse. Han er en solid fagmann på området; og skulpturen, slik den nå står i Mostunhagen, er praktfull: En tett, kompakt, hvilende kvinnekropp, med en energi som både er rent fysisk, kroppslig, og kunstnerisk slående. Denne nakne kvinnen er en viktig motpol til alle frakkemennene i byen.

Vigrestad ble i sin tid svært dårlig behandlet av Stavanger kommune. Men nå, når Stavanger er blitt kulturby, da står det vel bedre til? Det kan vel diskuteres, for dette er bekostet av private: Skulpturen av Frederik Hansen, sokkelen av kunstmuseets venneforening, og opparbeidingen av plassen av Solveig Nag Larsson. Kommunen klarte aldri å finne penger til selv å fylle et stort hull i byens kunsthistorie.

Offentlig skulptur synes å være et ømt punkt for byen like mye i dag som da Vigrestad var aktiv. Kommunen mishandler også skulptur som allerede er på plass: Flyttingen av Roland Lengauers ”Den gode hyrde” ved Våland skole vakte nylig oppsikt, fordi det skjedde som kommunal selvtekt, uten tanke på kunstnerens intensjoner eller hans mening om saken. Med en slik manglende vilje til perspektiv- og kvalitetstenking i hverdagens kulturpolitikk, er det vanskelig å se byens kulturstatus som annet enn – nettopp – jag etter status.

Se heller en annen vei
Skal du finne et snev av kulturby, bør du heller se en annen vei: Utstillingsåret har gitt oss enkelte store kunstopplevelser, og ikke minst har Rogaland Kunstsenter vist en høyprofilert linje i 2004. Senterets galleri har gitt oss kunst som har bøyd og tøyd sine rammer og utfordret våre konvensjoner og forventninger. Susanne Hesselberg og Luke Caulfield brukte fotografiet til å forskyve og forvrenge rasjonell tanke for å rykke oss ut av vanetenkningen; Vibeke Jensen sprengte både de institusjonelle rammene for kunsten – ved å installere den både i galleriet og ute i byrommet – og for publikums rolle, ved at betrakteren også ble betraktet, i videoinstallasjoner hvor kikkeren selv ble sett. Og mens Åslaug Krokann Berg tok oss med til landet hinsides fornuften i sine videoarbeider, plasserte Anne Helen Mydland familiens hverdagshistorie solid i trivielle gjenstander som gamle kopper, asjetter og møbler, i en ukonvensjonell og svært forfriskende bruk av porselen og steingods.

Ut av kunstinstitusjonens rammer sprengte også Nuart seg: Årets mønstring infiltrerte byens rom på steder fjernt fra gallerienes hvite kuber. Overskridende var også resultatet av Geir Egil Bergjords opphold i Berlin: Med omstreiferens blikk fotograferte han det han fant interessant – dagboksbilder som ble vist i Molitrix visningsrom samtidig som de ble utgitt i bokform og var tilgjengelige på nettet.

Men Galleri Sølvberget viste at også den hvite kuben fortsatt kan gi kunsten mening – først i Dag Erik Elgins 120 strektegninger, en verden av banale ting, en søken etter mening i det tilsynelatende meningstomme, og så i Jone Kvies installasjon og objekter, som – vakkert og skremmende – speilte naturens fenomener og menneskets destruktive vilje og frykt.

Lokale lyspunkt
Lokale kunstnere i vekst hører med blant årets lyspunkt. Ole Martin Lund Bøs utstilling av metafysisk fotografi – luftfotografier av rogalandske kirker, flate som brettspill – pekte på menneskelivet som et eksistensielt spill med tiden og evigheten som innsats, sett fra et mulig gudsperspektiv der oppe i himmelen. Eli Glader diskuterte blikket vårt og måten vi ser kunsten på, i sin sommerutstilling utenfor Sandnes Kunstforening. Og Ellen Kalvig skildret i sin utstilling i Kunstgalleriet det vestlandske kystlandskapet, mørkt og vått, stille konsentrert i maleriske arketyper.

I et jevnt kjedelig år ute på Hå gamle prestegard skilte Ragnhild Monsen seg ut senhøstes med tekstilinstallasjoner som både rommet en praktfull poetisk omgivelse inne på låveloftet og et naturkonsentrat i form av en regnbue utendørs. Den inderlige, innadvendte poesien tok Gunnar Torvund seg av i Galleri Brandstrup, i usedvanlig vakre skulpturer spent mellom materie og drøm.

Mareritt
Men ute på Bryne ble drømmen til et mareritt, da Fritz Røed-skulpturene kom på plass i den lille, fine parken. Verken skulpturer eller plassering holdt kunstnerisk mål. Mye lokal innsats og prestisje var investert her – noe som naturlig nok skapte sterke reaksjoner på, og mye debatt om, den kunstfaglige kritikken. Den debatten bør fortsette, og den bør kanaliseres inn i bedre prosjekter i framtiden.

Men Bryne fikk i 2004 også en riktig flott kunstsamling: Andreas Bøes generøse gave på 51 malerier kom på plass i fine, men noe trange, lokaler i Bryne Mølle. Bildene hans rommer et syngende landskap og en malerisk puls av en helt sjelden kvalitet. Nå må kommunen sørge for at denne samlingen holdes åpen og tilgjengelig hele året, og at besøk i møllen kan bli attraktivt ved at Bryne Kunstforening får gode lokaler til fri disposisjon i samme bygg, slik at man kan kjøre et kontinuerlig program med vekslende utstillinger, i samspill med Bøes malerier.

Forfengelighetens marked
Rogaland Kunstmuseum er et brennpunkt både for mulighetene og begrensningene i den lokale kunstarena. Noen av årets største kunstopplevelser finner vi nettopp her. Vårens ”Encounter”-utstilling av Patrick Huse var et dokumentarisk-poetisk statement om arktisk sårbarhet, forvitringen av inuittenes natur og kultur i Resolute Bay, mens sommerens dobbelteksponering av Michael Kvium og Kjell Erik Killi Olsen ga oss kunsten som melankoliens isolat, i maleri og skulptur som både rommet den mest groteske surrealismen og den mer dempede sårheten. Jan Groths samling talte til oss langt mer lavmælt og ga oss noe av det ypperste i samtidskunsten. Og nå ved årsslutt kan du ennå se Sverre Wyllers enestående Paterson-prosjekt: Subtile maleriske oppsummeringer av eget liv og av modernismetradisjonen, gjennomsyret av en intellektuell og analytisk styrke, samt av en malerisk stofflighet du sent glemmer.

Problemet er at de fleste utstillingene i kunstmuseet ikke er produsert på huset – museet blir en passiv mottaker i stedet for en aktiv utstillingsprodusent – og at museet, slik kommunebudsjettet for 2005 ser ut, vil bli nødt til å skjære i et allerede altfor lavt utstillingsbudsjett. Museet får ikke den forventede økningen i det offentlige tilskuddet – kommunen synes ikke å ha noen vilje til å styrke infrastrukturen til denne viktige siden ved kulturen i Stavanger, nå like før byen blir kulturhovedstad. De siste årene har museet ikke hatt penger til eget innkjøpsbudsjett, og dette ser ut til å fortsette også neste år. Jan Groths og Solveig Nag Larssons generøse gaver til museet i år er svært verdifulle, der de både fyller hull i samlingen og utvider den betydelig; men det skal ikke være privatpersoners oppgave å sørge for slike grunnleggende sider ved museumsdriften. Gavene kaster et grelt lys på kommunen, som gir kunstmuseet kr. 0,- til innkjøp for å styrke vår kollektive hukommelse.

Dette er ikke bare trist – det er ganske enkelt skandaløst. For hvis penger ikke finnes til viktige kulturformål i denne by, og hvis kommunen ikke er villig til å satse radikalt mer på kultursektoren fra nå av og fram til 2008, hvordan kan man da briske seg med kulturbystatus? En slik status må da innebære langt mer enn noen politikeres jag etter status?

Kulturbystatus betyr pr. i dag status quo, og Nils Henrik Asheim peker på det ømme punktet når han i Brev til kulturen 15. des. ”tenker på stakkars Stavanger. Hvor bystyret nettopp måtte vedta et budsjett hvor kultursektoren er frosset…. Skal vi trå vannet i tre år, og så skal vi delta i noen fine prosjekter sammen? Finnes det en plan for opprustning, en strategi?”

Foreløpig er det umulig å få øye på noen slik strategi, og dette er ytterst betenkelig i forhold til vår nye kulturbystatus: For det ser ikke ut til at politikerne forstår at en slik status forplikter, og at opprustningen av byens kulturelle infrastruktur for lengst skulle ha begynt.

Jeg registrerer at blant de 31 menneskene som til sammen utgjør Kulturhovedstadens to høyeste organer – representantskapet og styret – finnes der kun én som ene og alene representerer kulturlivet (Sune Nordgren). Ellers er samtlige politikere, pluss én med bakgrunn i politikk og media (Turid Birkeland). Selvsagt dreier dette seg om eierskap: Et formelt eierskap hvor representantskapet fylles med statushungrige politikere. Men ser vi nærmere på begrepet eierskap, må vi spørre: Hvem eier egentlig kulturen i denne byen? De 31 organhøye menneskene har reell makt, men jeg tenker også på den symbolske makten som ligger her, og som avslører seg når kun én av de 31 representerer den samfunnssektoren som skal feires i 2008 og som skal styres nettopp av disse 31.

Når kulturlivet – hvis representanter selvsagt, sammen med publikum, eier den kulturen de skaper – i så stor grad er utelukket fra den symbolske og den reelle makten i toppstyringen av kulturhovedstaden, ser vi at eierskapet til kulturbyen Stavanger ligger hos politikere som har kuppet kulturbegrepet, fordi de er tilfreds med den status de selv får, uten at de bryr seg med å heve statusen og den økonomiske styrken til de kulturinstitusjonene som utgjør ryggraden i byens kulturliv. (Sponsormidler som skal brukes i 2008, styrker ikke disse institusjonene på lang sikt).

Stavanger er ingen kulturby når slikt kan skje – den er ingen europeisk kulturhovedstad og vil naturligvis heller aldri bli det. En sulteforing av byens kulturliv fram til 2008, året da vi skal svi av store penger på spektakulære begivenheter, gjør oss ikke til kulturby. Hvem er det som fortsatt har det karrig, karrig, karrig i denne byen? Er det ordfører og andre politikere med velfylte representasjons- og reisekonti, i kulturbystatusens tjeneste, eller er det kulturinstitusjonenes svake offentlige støtte og hverdagslige minimumsløsninger, i kulturens tjeneste?

Det kultureierskap som politikerne nå gjør krav på uten å styrke det lokale kulturlivet, som fortsatt må ”trå vannet”, på stedet hvil, blir et forfengelighetens marked, og det er fare for at vi her ser kulturhovedstadens egentlige funksjon: En status som brukes som en knapphullsblomst for et lokalt pampevelde.

Trond Borgen


Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger Aftenblad.

Teksten Et snev av kulturby? sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 23. Desember 2004. Gjengitt etter avtale med forfatteren.