UTSPARK#4
2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018
gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle
belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.
Tekst 3: KOMMENTAR
Millers møllestein
Selvsagt finnes der mye bra i Stavangers 2008-program.
Men like åpenbart er det dette programmets kunstfaglige del som
er kulturhovedstadens største svakhet. Ikke bare er det skremmende
svakt – det er også skandaløst dårlig saksbehandlet
av 2008-ledelsen.
Her er listen over de største tabbene:
Robert Wilsons store kunsthåndverksprosjekt har falt bort. Dette
var noe som virkelig kunne ha gitt distriktets kunsthåndverkere
et betydelig løft på et internasjonalt plan, ledet av en
av verdens største kapasiteter innen installasjonskunst, en ekspert
i bruk av utradisjonelle måter å aktivisere kunst og omgivelser
på. Med Wilson på plass, ville Stavanger være garantert
en betydelig internasjonal oppmerksomhet på kunstfeltet. Det er
et vesentlig tap for Stavanger at 2008-ledelsen ikke maktet å holde
på en så stor kapasitet som Wilson.
Rogaland Kunstmuseums to store utstillingsprosjekter – Hertervig
og Groth – har også fordampet. Riktignok sier Miller nå
at hun ikke har sagt nei til museets Groth-planer. Men hun har heller
ikke sagt ja. Med dette demonstrerer Miller sin store uvitenhet innen
kunstfeltet: Man kan ikke vente til siste liten med avgjørelser
som får betydning for et kunstmuseums utstillingsrekke. Det tar
lang tid for en kurator å skape en god utstilling; det tar lang
tid å gjøre avtaler med andre museer; det tar lang tid å
få på plass en eventuell erstatningsutstilling om de opprinnelige
planene ikke lar seg realisere. Derfor er det også uholdbart at
kunstmuseet fikk avslag på sin søknad om støtte til
sin Hertervig-satsing overfor utlandet så altfor sent. Her har man
forspilt en enestående sjanse til endelig å gjøre denne
store kunstneren – og byens betydelige kunstskatt – tilgjengelig
og kjent i Europa.
Det som da står igjen av kunst i 2008, er enten deler av helt andre
prosjekter, som barn og ungdom sikkert vi kunne nyte godt av, eller folkelige
og populære arrangementer som viser Millers redsel for å bli
for eksklusiv. Hun satser på en populistisk linje, noe som utelukker
størsteparten av den kunsten som virkelig er betydelig, og som
kunne ha gitt byens innbyggere og tilreisende helt ekstraordinære
opplevelser.
Det som virkelig skremmer meg, er Millers utmanøvrering av kunstfaglig
ekspertise, for så å kjøre sine egne darlings inn i
2008-programmet. Hun sier i et avisintervju at hun gjerne vil føre
kunstmuseet sammen med en annen aktør så de kan lage et prosjekt
sammen. Her ligger en grov desavuering av museets faglige ekspertise og
integritet, en tilsidesetting som ikke hører hjemme hos en leder
som skal koordinere alle elementene i 2008-programmet. Det er som om hun
sultefôrer kunstmuseet inntil det skriker etter en fleskebit, og
da er Miller aller nådigst klar til å fôre museet med
sitt eget prosjekt. Da er museets folk ikke lenger herre i eget hus.
I tillegg har Miller sin egen hemmelige agenda: Hun vil gjerne at en kjent
norsk kvinnelig kunstner med internasjonalt renommé skal lage en
skulptur i Stavanger i 2008, kan hun fortelle; men hun vil ikke ut med
hvem dette er. Så vidt jeg har forstått, dreier det seg om
Marit Benthe Norheim, som i høyeste grad er en interessant kunstner.
Jeg ser gjerne at hun skaper et verk for Stavanger. Men det som er et
grovt overtramp her, er at Miller holder dette hemmelig både for
byens innbyggere og for all kunstfaglig ekspertise i denne byen –
hun kjører sitt eget løp over hodet på byens egne
institusjoner og utenfor offentlig innsynsrett. Når hun verken lytter
til kunstfaglig ekspertise ved museet eller ved de to private kunstgalleriene
i Stavanger som faktisk befinner seg blant de fremste i landet, og heller
ikke knytter til seg tilstrekkelig kunstfaglig dyktighet i sin egen stab,
vitner det om en skremmende slett håndteringen av kunstfeltet i
2008-programmet.
Av dette kan man bare trekke én konklusjon: Disse forhold avdekker
i 2008-ledelsen en inkompetanse og en uvitenhet som er så stor at
den kan fylle et helt univers. Dette er Millers møllestein; og
med den rundt halsen synker hun rett til bunns.
Trond Borgen
Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger
Aftenblad.
Teksten sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 1.
September 2006 med overskrift Trond Borgen om 2008-programmet: Den
kunstfaglige delen er skremmende svak. Gjengitt etter avtale med
forfatteren. Kommentaren ligger også ute på aftenbladet.no
med bilder. Den
finner du her.
|