UTSPARK#4

2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018 gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.


Tekst 3: KOMMENTAR


Millers møllestein

Selvsagt finnes der mye bra i Stavangers 2008-program. Men like åpenbart er det dette programmets kunstfaglige del som er kulturhovedstadens største svakhet. Ikke bare er det skremmende svakt – det er også skandaløst dårlig saksbehandlet av 2008-ledelsen.

Her er listen over de største tabbene:

Robert Wilsons store kunsthåndverksprosjekt har falt bort. Dette var noe som virkelig kunne ha gitt distriktets kunsthåndverkere et betydelig løft på et internasjonalt plan, ledet av en av verdens største kapasiteter innen installasjonskunst, en ekspert i bruk av utradisjonelle måter å aktivisere kunst og omgivelser på. Med Wilson på plass, ville Stavanger være garantert en betydelig internasjonal oppmerksomhet på kunstfeltet. Det er et vesentlig tap for Stavanger at 2008-ledelsen ikke maktet å holde på en så stor kapasitet som Wilson.

Rogaland Kunstmuseums to store utstillingsprosjekter – Hertervig og Groth – har også fordampet. Riktignok sier Miller nå at hun ikke har sagt nei til museets Groth-planer. Men hun har heller ikke sagt ja. Med dette demonstrerer Miller sin store uvitenhet innen kunstfeltet: Man kan ikke vente til siste liten med avgjørelser som får betydning for et kunstmuseums utstillingsrekke. Det tar lang tid for en kurator å skape en god utstilling; det tar lang tid å gjøre avtaler med andre museer; det tar lang tid å få på plass en eventuell erstatningsutstilling om de opprinnelige planene ikke lar seg realisere. Derfor er det også uholdbart at kunstmuseet fikk avslag på sin søknad om støtte til sin Hertervig-satsing overfor utlandet så altfor sent. Her har man forspilt en enestående sjanse til endelig å gjøre denne store kunstneren – og byens betydelige kunstskatt – tilgjengelig og kjent i Europa.

Det som da står igjen av kunst i 2008, er enten deler av helt andre prosjekter, som barn og ungdom sikkert vi kunne nyte godt av, eller folkelige og populære arrangementer som viser Millers redsel for å bli for eksklusiv. Hun satser på en populistisk linje, noe som utelukker størsteparten av den kunsten som virkelig er betydelig, og som kunne ha gitt byens innbyggere og tilreisende helt ekstraordinære opplevelser.

Det som virkelig skremmer meg, er Millers utmanøvrering av kunstfaglig ekspertise, for så å kjøre sine egne darlings inn i 2008-programmet. Hun sier i et avisintervju at hun gjerne vil føre kunstmuseet sammen med en annen aktør så de kan lage et prosjekt sammen. Her ligger en grov desavuering av museets faglige ekspertise og integritet, en tilsidesetting som ikke hører hjemme hos en leder som skal koordinere alle elementene i 2008-programmet. Det er som om hun sultefôrer kunstmuseet inntil det skriker etter en fleskebit, og da er Miller aller nådigst klar til å fôre museet med sitt eget prosjekt. Da er museets folk ikke lenger herre i eget hus.

I tillegg har Miller sin egen hemmelige agenda: Hun vil gjerne at en kjent norsk kvinnelig kunstner med internasjonalt renommé skal lage en skulptur i Stavanger i 2008, kan hun fortelle; men hun vil ikke ut med hvem dette er. Så vidt jeg har forstått, dreier det seg om Marit Benthe Norheim, som i høyeste grad er en interessant kunstner. Jeg ser gjerne at hun skaper et verk for Stavanger. Men det som er et grovt overtramp her, er at Miller holder dette hemmelig både for byens innbyggere og for all kunstfaglig ekspertise i denne byen – hun kjører sitt eget løp over hodet på byens egne institusjoner og utenfor offentlig innsynsrett. Når hun verken lytter til kunstfaglig ekspertise ved museet eller ved de to private kunstgalleriene i Stavanger som faktisk befinner seg blant de fremste i landet, og heller ikke knytter til seg tilstrekkelig kunstfaglig dyktighet i sin egen stab, vitner det om en skremmende slett håndteringen av kunstfeltet i 2008-programmet.

Av dette kan man bare trekke én konklusjon: Disse forhold avdekker i 2008-ledelsen en inkompetanse og en uvitenhet som er så stor at den kan fylle et helt univers. Dette er Millers møllestein; og med den rundt halsen synker hun rett til bunns.


Trond Borgen


Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger Aftenblad.

Teksten sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 1. September 2006 med overskrift Trond Borgen om 2008-programmet: Den kunstfaglige delen er skremmende svak. Gjengitt etter avtale med forfatteren. Kommentaren ligger også ute på aftenbladet.no med bilder. Den finner du her.