UTSPARK#5
Kulturhovedstaden og årene etterpå
2008 blir helt sikkert et helt spesielt år,
et år hvor vi har kun den ene sjansen til å lykkes som kulturhovedstad.
Et
år hvor mye helt sikkert vil bli interessant, utfordrende og givende.
Men også et år hvor ting som måtte gå galt, ikke
kan rettes opp og gjøres om igjen, i alle fall ikke i egenskap av
å være kulturhovedstad.
Vi har til og med lagt bak oss et avslutningsarrangement, et arrangement
som forhåpentlig vil bli kalt noe annet enn akkurat det. For nettopp
dette arrangementet, kanskje mer enn noen andre, bør innebære
starten på noe, en videreføring av noe, ikke noe som avsluttes.
Det er nemlig i større grad årene etter 2008, og ikke selve
kulturåret, som virkelig kan si om vi lykkes med kulturhovedstadsåret
eller ikke. Det er i så måte symptomatisk at de kulturhovedsteder
som hittil har lykkes best, uten unntak har vært opptatt av og tatt
viktige grep omkring nettopp denne dimensjonen.
Stavanger2008 må følgelig ha et sterkt fokus på slike
lange linjer, om hvordan det er mulig å ta ut mest mulig effekter
av det potensialet et kulturhovedstadsår representerer. Om å
kartlegge, undersøke, utvikle, gjennomføre og evaluere nødvendige
grep og handlinger.
Å si dette er ikke kontroversielt. Det uttrykkes stadig konsensus
om verdien av slike langtidsgevinster, blant annet fra politiske myndigheter,
i medier, fra kulturlivet etc. Eller fra å si det med det kunstnerbaserte
initiativet «Ka då ittepå»: Hva inneholder de lange
linjene etter at Stavanger2008 har pakket ned fyrverkeriet?
Men enighet om dette betyr lite hvis det ikke gis et innhold og en mening.
Perspektivet må være utover det uforpliktende, utover de politisk
korrekte ytringer, utover festtalenivået.
Stavanger2008 får ofte spørsmål om hva vi har tenkt å
gjøre etter 2008. Svaret er enkelt: Ingenting.
Organisasjonen Stavanger2008 avvikles når kulturåret utløper.
De ansatte sine arbeidskontrakter opphører. Leieavtalen med bygget
på Domkirkeplassen utløper. Budsjettene er tilnærmet
eliminerte.
Stavanger2008 skal med andre ord ikke selv videreføre prosjekter,
arrangementer, samarbeidsrelasjoner eller andre initiativ som måtte
skje i eller i tilknytning til kulturåret.
Stavanger2008 har heller ingen instruksjonsmyndighet eller mulighet til
å pålegge eller instruere verken offentlige myndigheter, kulturinstitusjoner,
kulturarbeidere, organisasjoner eller hvem det måtte være, hva
gjelder prioriteringer, budsjettnivåer, investeringer, kunstnerisk
eller kulturelt innhold.
Så selv om vi ikke har tenkt eller kan gjøre noe etter 2008,
er nettopp dette perspektivet noe av det viktigste vi kan vektlegge nå,
og i tiden frem til utløpet av 2008.
Hva er det da som er gjort? Hva er det da som kan gjøres?
Da vi for om lag 2 år siden gikk ut åpent og inviterte til forslag
om prosjekter i 2008, mottok vi mer enn 700 søknader. Det ble en
lang, grundig, og på mange måter smertelig prosess som endte
opp med at ca. 120 av disse ble med videre, enten som selvstendige prosjekter
eller koplet mot andre.
I utvelgelsen den gang ble 4 kriterier lagt til grunn, hvorav det ene, og
først nevnte, handlet om at de måtte ha en effekt utover 2008.
Mange prosjekter ble med andre ord godtatt nettopp fordi de ble oppfattet
å ha effekter utover 2008.
Hvordan følges nå disse prosjektene opp, for å sikre
at nettopp disse effektene etterleves i fremdriften av prosjektene? Et konkrete
grep er at vi kartlegger i hvilken grad det enkelte prosjekt har med denne
refleksjonen rundt langtidseffekter, i hvilken grad disse er integrert i
prosjektene, hvilke grep som gjøres, hvilke samarbeidsrelasjoner
som er etablert eller ønskes etablert, hva som gjøres for
å nå nye målgrupper, hvordan ny kompetanse er tenkt delt
med andre osv.
Ansvarlig person i det enkelte prosjekt må fylle ut et elektronisk
spørreskjema, som er utviklet i samarbeid med Barometer Markedsanalyse.
Skjemaet er ikke anonymt, og det er heller ikke frivillig å delta.
Grunnen til dette er at svarene som fremkommer bruker vi i den videre dialogen
mellom prosjekteierne og Stavanger2008.
Vi er selvsagt inneforstått med at de forskjellige prosjektene har
ulike forutsetninger for å oppnå slike gevinster. Mens trearkitekturprosjektet
«Norwgian Wood» i sin karakter er et «langtidseffekt-prosjekt»,
består Rogaland Teaters «Fairytales in Landscape» av 8
forestillinger. Men også disse kan gi svært nyttig informasjon
om alt fra fremtidig arenabruk, samarbeidsrelasjoner, målgruppetenkning,
trafikale forhold, tilgjengelighet osv.
Kartleggingen så langt viser svært interessante resultater.
Blant annet vil ca. en tredjepart av prosjektene fortsette etter 2008. Det
mest unike med prosjektene er de samarbeidsrelasjoner som etableres, tett
fulgt av selve det kunstneriske uttrykket. Den arenakategorien som i særklasse
vil bli mest benyttet, er utendørs, og ikke tidligere brukt til kulturformål.
Og kanskje aller mest interessant, mer enn 80% av samarbeidsrelasjonene
som dannes i forbindelse med prosjektene, uttrykker ønske om å
fortsette dette samarbeidet etter 2008.
Det å bygge slike samarbeidsrelasjoner, nettverk, formelle og uformelle
allianser skjer for øvrig på mange nivåer:
Når det gjelder barn og unge, har Stavanger2008 sendt ut invitasjoner
til å delta i nettverk til barnehager og skoler «Som vil kultur».
Dette har resultert i barnehagenettverk, barneskolenettverk og ungdomsskolenettverk
både i Stavanger og Sandnes. Tilsvarende er det også i begge
byene etablert nettverk blant fritidssektorene. Stavanger2008 motiverer
alle deltakerne, samt deres kommunale administrasjoner, til å videreføre
disse nettverkene etter 2008. Tilbakemeldinger så langt tyder på
at dette er noe alle er innstilt på.
Tilsvarende initiativ er tatt overfor eldreråd og kommunale forvaltninger
med ansvar for eldre, noe som har resultert i levekårsnettverk ved
sykehjem, dagsentre og ved andre institusjoner i Stavanger. Det arbeides
nå med tilsvarende etableringer i Sandnes. Heller ikke med denne målgruppen
er det noen som ønsker seg tilbake til tiden før disse nettverkene
ble etablert.
Det samarbeides mellom prosjekter og arrangører. Blant annet opplevde
vi nylig et nært samarbeid mellom «Stemmens År»,
Kyrkjelyd og Kammermusikkfestivalen. Tilsvarende har STAR (Stavanger Rock)
et interessant prosjekt som kalles «Nordic Music Week», hvor
flere samarbeidspartnere er aktuelle, både lokalt, bl.a. Numusic,
Checkpoint og Folken, men også på nasjonalt og nordisk nivå
Den øvelsen vi gjør med partnerskapsavtale mellom Stavanger,
Sandnes og fylkeskommunen, vil helt opplagt bety mye for et tettere samarbeid
mellom disse nivåene eller partnerne etter 2008. Selv om Stavanger2008
ikke skal ha all æren for denne utviklingen, det er tross alt også
andre sektorer og næringer som i stadig større grad har et
regionalt perspektiv på utviklingen, har Stavanger2008 helt opplagt
bidratt sterkt til at det de senere årene er tatt lange steg i den
retningen.
Nasjonalt er det etablert eller videreutviklet samarbeidsrelasjoner på
mange nivåer. Kulturnettverket blant norske storbyer, samarbeid med
store festivaler fra Harstad i nord til Kristiansand i sør, med kunstnere,
samt nasjonale kunst- og kulturorganisasjoner og institusjoner er blant
de aktørene som inngår i dette.
Stavanger2008 har utviklet et tett samarbeid med flere internasjonale nettverk
og organisasjoner, samt bidratt til å kople partnere lokalt og internasjonalt,
for eksempel mellom Rogaland Kunstsenter og Liverpool Biennalen. Vi merker
også at statusen som Europeisk Kulturhovedstad resulterer i at vi
svært ofte mottar henvendelser fra slike nettverk og organisasjoner,
med ønske om vår deltakelse.
Et konkret eksempel ble presentert på nettverksmøte mellom
de 11 europeiske kulturhovedstedene fra 2007 – 2011 i Tallinn i juni
i år, og handler om den såkalte Kulturinkubatoren som Rogaland
Kunnskapspark har etablert. Dette er et langsiktig bedriftsutviklingsprosjekt
som har som mål å hjelpe kunstnere til å utvikle sin virksomhet
kommersielt, gjennom 3-årige forretningsplaner.
Forslaget i Tallinn gikk blant annet ut på å knytte Kulturinkubatoren
opp mot aktører i Stavanger2008 sitt internasjonale nettverk, for
derigjennom å etablere samarbeid med aktører som har et stort
nettverk innen kunst og kultur, og som også kan være behjelpelig
med markedsadgang i sine aktuelle nedslagsområder.
Forholdet mellom kultur og næring er selvsagt også interessant
i en større sammenheng, da det her er et åpenbart felt med
potensiale til store gevinster i årene som kommer. På den ene
siden åpner denne alliansen for ny utvikling og nye løsninger,
mht. finansiering, sysselsetting, nettverk og formidling. På den andre
siden kan det være et problem at den frie, uavhengige, kritiske og
ofte eksperimentelle kunsten taper på slike markedsøkonomiske
tilnærminger, fordi erfaringer viser at markeder kjører relativt
kjent og trygt i sine kunstbetraktninger og investeringer.
Det er uansett et interessant aspekt, som understreker samordningspotensialet
mellom kultur og næring, å se hvor sammenfallende visjoner,
verdier og mål det er i noen av de mest relevante strategiske planer
som eksisterer i regionen.
Både Strategisk Næringsplan og Region Stavanger BA sier blant
annet at målet er å bli en internasjonal attraktiv og pulserende
kultur- og opplevelsesregion. Næringsforeningen i Stavanger-regionen
ønsker blant annet å være en partner som sikrer at regionen
har de kvaliteter som gjør at folk ønsker å leve og
arbeide her. Stavanger2008 sin ambisjon er blant annet å bygge kulturell
infrastruktur og nettverk, og bli en mer attraktiv region for kunstnere,
produsenter, næringsutvikling, reiseliv og kompetanse. Og kommuner
og andre offentlige instanser utvikler stadig nye strategiplaner hvor kultursektoren
blir mer og mer innvevd i andre samfunnsområder.
Næringslivet benytter kunstneriske uttrykk som en del av sin produksjon.
Kulturlivet organiseres i stadig større grad etter økonomiske
og markedsmessige prinsipper. På mange måter har vi fått
en «estetisering» av næringslivet og en «økonomisering»
av kunsten. Sentrale spørsmål vi da sitter igjen med er blant
annet premisser for hvordan slikt samarbeid best kan og bør sikres,
hvordan identifisere samarbeidsprosjekter, hva skal det samarbeides om osv.
Stavanger2008 ønsker i denne sammenheng å bidra til å
endre synet på hva som er næring og hva som er kunst i regionen.
Men i tillegg til mulighetene, finnes det også fallgruver. I samtaler
med tidligere kulturhovedsteder, er det gjennomgående at det er svært
mange som rapporterer at det kanskje aller største problemet var
når det oppstod et misforhold eller ubalanse mellom det lokale/regionale
kunst og kulturliv, og det som bringes inn utenfra.
Hvis denne balansen er skjev eller fraværende, hvis lokale kunstnere
og det øvrige kulturlivet, som tross alt er de som skal leve og virke
i en kulturhovedstad også etter at kulturåret er avsluttet,
ikke opplever å bli verdsatt, mens derimot at all fokus, medieoppmerksomhet
og ressurser brukes på mer eller mindre store navn som bringes inn
utenfra, oppstår det lett motkrefter og forståelig frustrasjon
blant lokale kunstmiljøer. En opplevelse av at «Vi var ikke
gode nok i vårt eget kulturår», er ikke et godt utgangspunkt
for samarbeid.
Det er ingen lett balanse, men det er en viktig balanse. Et kulturhovedstadsår
skal ikke, og er heller ikke ment å være, et år hvor det
skjer litt mer enn i et normalt år. Det skal bringe inn det ukjente.
Det skal overraske, provosere, gi ny refleksjon. Du skal gi folk også
det de ikke er klar over at de vil ha.
Samtidig små ikke vårt kulturår ha et program som kunne
funnet sted hvor som helst i verden. Folk må ikke bli helt fremmedgjorte
i forhold til innholdet i kulturåret. Programmet må også
ha en forankring i vår identitet og kulturhistorie.
Hvorvidt Stavanger2008 vil lykkes med denne balansen, eller om motsetningene
vil dominere, vil tiden vise. Et positivt og konstruktivt samspill må
vi gjøre oss fortjent til, og det kan aldri tas for gitt.
I den nevnte prosjektkartleggingen, må representantene fra prosjektene
plassere seg i 2018, og gi et tilbakeblikk på hva vi husker fra deres
prosjekt. Hvis jeg skal gjøre en øvelse å plassere meg
der, og se tilbake på 2008, vil dette året ha vært en
suksess hvis jeg blant annet kan si:
- At årene etter 2008 ble viktigere enn selve kulturhovedstadsåret
- At året innebar at regionen kom i bevegelse, at vi løftet
oss til et høyere nivå enn vi var før vi ble kulturhovedstad,
at vi ikke gikk tilbake dit vi var før 2008, men at dette nivået
ble «nullpunktet» for senere utvikling av byens kunst og kulturliv
- At kunst og kultur ble viktigere for folk, at de etter kulturåret
stiller nye krav og har nye forventninger, at de ble mer opptatt av sin
identitet, sin historie, sine røtter, sine liv og derigjennom sin
fremtid
- At kunst og kultur ble en enda mer sentral del av den generelle politikken
- At kunst og kultur ble en viktig premiss og leverandør innen byutvikling,
og at kunstfaglige representanter og kriterier nå helt naturlig legges
til grunn ved utsmykking av offentlige rom, og ved mottak av gaver
- At våre kunstnere og kulturarbeidere fikk bedre levekår etter
2008
- At våre kunstnere og kulturarbeidere opplevde et eierforhold til
2008
- At regionen ble mer attraktiv for unge kunstnere og produksjonsmiljøer
- At det ble etablert nye nettverk og samarbeidsrelasjoner, internt i kulturlivet
og mellom kulturlivet og andre sektorer
- At det ble større åpenhet og nysgjerrighet til ukjente uttrykk
- At såkalte underforbrukere av kunst og kultur deltar i større
grad
- At kulturåret bidro til tilrettelagte møteplasser for en
åpen og kritisk debatt rundt kultur og samfunnsspørsmål
- At kompetansebyggingen som fant sted ble delt med mange
- At regionen ble mer attraktiv for næringsetablering og sysselsetting
- At investeringslysten innen kunst- og kulturbaserte næringer økte
- At regionen ble mer attraktiv for reiseliv, turisme og som konferansearena
- At regionen ble mer attraktiv som studiested
- At det som i 2008 ble kalt for alt fra Nokas-bygget, Norges Bank-bygget,
2008-bygget etc., er etablert som Bankplassen, et kunst og kulturhus med
et levende, spennende og utfordrende innhold
- At drifts- og innkjøpsbudsjettene ved våre kunstinstitusjoner
har kommet opp på et anstendig nivå som har redusert behovet
for kunstneriske kompromisser
Da må vi allerede nå stille de rette spørsmålene,
skape den viktige debatten, og få det rette fokuset omkring det aller
viktigste suksesskriteriet når vi neste år skal være europeisk
kulturhovedstad, nemlig langtidsgevinstene, ettervirkningene, ka så
ska skje ittepå.
Rolf Norås
Rolf Norås er strategidirektør i Stavanger2008 og tidligere
kultursjef i Stavanger Kommune.
Innlegget ble første gang publisert på aftenbladet.no 13. september
og er basert på presentasjonen Rolf Norås gav under KA DÅ
ITTEPÅ 14. august 2007. Gjengitt etter avtale med forfatteren. |